Kom på årsmiddagene på Akershus slott og opplev ekte historisk sus!
Artikkel basert på tale holdt som «takk for maten» ved ASVs årsmiddag 24.10.2019
Av styremedlem Pål Troye
En festmiddag på Akershus gir alltid en opplevelse av å være omgitt av historisk sus. Det er ikke tilfeldig, for slottet er gammelt og historien er lang og mangfoldig. Med denne artikkelen ønsker vi å gi deg innblikk i enda en del av den dramatiske og spennende middelalderhistorien der Akershus spilte en sentral rolle. Slik ønsker vi å berike ditt neste besøk på slottet og, ikke minst, neste årsmiddag på slottet!
Giv akt! Middagene på Akershus har ikke alltid vært like strålende som ved ASVs årsmøter. For eksempel ikke den 18. oktober 1370 da Dronning Margrete satt på slottet. Hun er bare 17 år, gravid og pesten raser påny ute i byen bare 20 år etter Svartedauen. Slottskassen har vært tom ganske lenge, og hun skriver brev til sin mann, Kong Håkon 6: «…jeg og mine tjenere lider stor nød på mat og drikke slik at ingen av oss får det vi trenger…Vær så snill og skriv til kjøpmann Vestfal og be ham gi meg kreditt på det jeg trenger.»
Margrete var allerede 10 år gammel, som dansk prinsesse, blitt viet til den norske Kongen.
Ekteskapet var inngått tidlig av politiske grunner, og etter avtalen skulle hun ikke dele hus med kongen før hun var blitt fullvoksen kvinne. I påvente av dette hadde han så å si satt henne i forvaring på Akershus. Dertil hadde den danske prinsessen blitt overlatt til en svensk oppdragerske på Akershus. Mon tro om ikke denne kombinasjonen; dansk prinsesse, gift med norsk Konge oppdratt av en svensk kvinne, bidro til å fostre tanken om det som skulle bli Kalmarunionen og «Tre Kronor»? Uansett skulle unionsdrømmer regjere Nordens kongsemner i flere hundre år etter henne.
Kunnskapen om norsk middelalder har vi i særlig grad fra historieprofessoren Peter Andreas Munch. Fra 1851 begynte han utgivelsen av sitt monstrøse verk «Det Norske Folks historie», og for det, og en hel del annet, fikk han sin statue på Universitetsplassen ved siden av Anton Martin Schweigaard. Artig nok, for de to hadde som gutter vært pultkamerater på Latinskolen i Skien. Og fått Norges beste artiumer.
En annen Skiensgutt, den unge Henrik Ibsen, bodde rundt 1850 i Christiania for å ta artium.
Han hadde andre ambisjoner enn Munch og Schweigaard. «Artium, artium, artium» kan han kanskje ha tenkt. «Jeg leser heller Munchs historiebøker!» Dermed strøk han i både gresk og regning. Paradoksalt nok med Professor Munch i eksamenskommisjonen. Kanskje hjalp det Ibsen til å bli dikter? For oss var det uansett et lykketreff; for med sin historieinteresse skrev han på denne tiden et dikt med tittelen «På Akershus» og dette diktet er et strålende utgangspunkt for å utforske Akershus plass i historien!
Diktet har kun 16 strofer. Som mange kjenner til var Akershus en gang hvitkalket som de fleste middelalderborger, og Ibsen skriver i en av de første strofene;
Akershus, den gamle hvide,
står såvisst i stærke drømme;
sikkert styrer han med stride
åretag mod mindets strømme.
Ibsen lot altså borgen Akershus, som et hannkjønn, tenke tilbake på noen av de stridighetene den var skueplass for, særlig rundt 1500, altså 100 år etter Margrete.
Det var så visst ikke bare lystige begivenheter. Den nordiske drømmen om Kalmarunionen vakler, midt i en ganske kaotisk og voldelig tid.
Akershus erindrer i Ibsens dikt:
Ja – de gæster ham, de svundne
blod-værks-mænd fra mørke tider; –
lin-ombundne, flor-omvundne
gennem hallen stilt de skrider.
En del av spenningen i tiden forårsakes av at vi har ennå ikke fått enevelder i Norden.
Her er det en evig tautrekking mellom adelen og mulige kongsemner. For konger trenger rett og slett å bli valgt, selv om valgordningene, realpolitisk, ofte virket ganske tøyelige. Beleiringer og voldstrusler er ofte en viktig del av valgkampen, og i kulissene lurer biskoper, hanseater og frie bønder.
Det er kanskje ikke tilfeldig at Niccolo Machiavelli omtrent på denne tiden skriver sin bok «Fyrsten», en slags håndbok i makt og maktmisbruk for konger og keisere. Det er vel ikke sikkert han baserer sine nedtegninger på forholdene i Norden, men hadde han gjort det, ville han så visst ikke manglet verken inspirasjon eller aktuelle rollemodeller.
Ibsen nevner for eksempel danskekongen Christian 2., som senere beleirer av Akershus;
Hvem er han, hin tunge ridder
med den røde glød i øjet, –
han, som stur i salen sidder,
i sin stol fremoverbøjet?
Ja, for visst! Kong Kristjern er det!
Panden skrukket, kinden gusten; –
hånden famler efter sværdet,
sliren er af blodskvæt rusten. –
Den ”blodskvætne sliren” kan være en hentydning til det såkalte «blodbadet i Stockholm» i 1520. Der tvinger Christian seg til å bli valgt til konge, hvorpå han, nysalvet må man vel kunne si, får slaktet ned 100 svenske stormenn han ikke stoler på. Og dette gjør han midt i byen! Sikkert praktisk å gjøre det der, tenkte han vel, mens de alle var samlet under festlighetene. Men populær i Sverige gjorde han seg neppe på denne måten. Også i Norge ble Christian 2.s dårlige rykte så seiglivet at Henrik Wergeland i sin norgeshistorie beskriver ham slik (sitat): ”Kongen hadde en Despots voldsomme, sandselig-tungsindige, langtfra ved nogen god Opdragelse tæmmede, blodnærede Charakter». Man kunne kanskje si; «En nærmest perfekt Machiavellisk personlighet!»
Men, Christian hadde myke sider også. På et ball i Bergen (antagelig) i 1507 faller han pladask for den hollandske skjønnheten Dyveke. Som hans frille styrer hun nærmest hans liv i 10 år. Om det skjedde via hans underliv, som onde tunger vil ha det til, skal være usagt. Forholdet førte også til at Dyvekes mor Sigbrit fikk stor innflytelse på kongen og nærmest fungerte som en slags finansminister. Uansett var ikke alle like glade for denne ordningen, og i 1517 dør Dyveke plutselig under mystiske omstendigheter. Det ble snakket om gift og mange konspirasjonsteorier ble fremsatt. En av dem beskyldte den danske adelsmannen Torben Oxe for udåden. Oxe hadde gjort mye annet fælt, men var antagelig ikke ansvarlig for Dyvekes død. Likevel ble han henrettet og historien inspirerte maleren Eilif Peterssen til et av sine viktigere verker. (se Illustrasjon)
Den slags type kjønnskvotering er på ingen måte noe Machiavelli anbefaler. Eller noe Ibsen nevner. Derimot er den unge dikteren svært opptatt av striden på Akershus i Knut Alfssons tid rundt 1500, og dens betydning i norgeshistorien. Mange historikere mener, som Ibsen antyder, at Knut Alfssons skjebne utgjorde et vendepunkt i Norgeshistorien og særlig med hensyn til vår stilling i unionen med Danmark.
La oss trekke opp noen hovedlinjer i det som utgjør de politiske kulissene fra tiden før 1500. Fortvil ikke om det skulle fortone seg komplisert underveis. Trådene samles til slutt.
I 1497 er Knut Alfsson Norges kanskje mektigste Adelsmann og sitter som høvedsmann på Akershus for den danske Kong Hans. Alfssons portrett henger forresten i salen der festmiddagene inntas på Akershus. Kong Hans er far til den nevnte «Blodbad»-Christian, som foreløpig er tenåring.
Alfssons middager på Akershus kan muligens ha vært på høyde med vår tids menyer, men stemningen rundt taffelet var garantert ikke like avslappet. For Kong Hans stoler ikke helt på Knut Alfsson. Han er litt for norsk. Derfor setter han sin sterkeste mann, dansken Henrik Krummedike, på Båhus festning med klar instruks om å passe godt på Knut i Oslo. Henrik Krummedike passer gjerne på Knut Alfsson, for hans slekt har hatt private feider med Alfssons i flere generasjoner allerede. Det dreier seg naturligvis om en serie gjensidige mord.
Norges grenser strekker seg på denne tiden helt ned til Gøteborg-området og Båhusfestningen ble i sin tid påbegynt bygget på samme tid som Akershus og Vardøhus festning (!) av vår egen Håkon V Magnusson. Slik ønsket han antagelig å befeste rikets senter og ytterpunkter. Krummedikes posisjon, omtrent midt mellom København og Oslo, og hans nærmest hatske forhold til den tvilsomme nordmannen mener Kong Hans´ gir ham bra kontroll i Norge.
I Sverige derimot, er det annerledes. Der sitter Riksforstander gamle-Sten Sture i Stockholm, og han er ikke danskvennlig. Allerede 30 år tidligere hadde han støttet sin svenske kong Karl mot danske Christian 1. Denne Karl, Karl 8., hadde vært svensk Konge tre forskjellige ganger på 20 år, og en av gangene var han faktisk konge et par år i Norge også, som vår Karl 1.
Men denne danske Christian 1 hadde slått tilbake, og hans sønn Hans var altså nå konge i Danmark og Norge. Omtrent samtidig som vår norske helt Knut Alfsson tiltrer på Akershus i 1597, værer hans konge Hans, at adelen i Sverige er meget misfornøyd med den egenrådige Sten Sture. De beiler litt til kong Hans, som beleirer Stockholm og klarer å bli valgt til konge der. Men det varer bare i fire år.
La oss kort ta et sideblikk på samtiden i Europa, for det er en spennende tid, ikke bare i Norden: La meg nevne at Vasco da Gama nå er på vei til India, for det er han faktisk, og det sjøveien, og bare noen få år før har Columbus nådd Amerika. Den katolske kirken selger avlat som aldri før og styrer sikkert mot reformasjonen 20 år senere. Den første boken vil snart bli trykket i Norge noen tiår etter at Gutenberg oppfant kunsten. Niccolo Machiavelli er fortsatt en ledende politiker i Firenze, men skal snart komme i unåde, bli kastet i fengsel og skrive sin berømte bok.
Men tilbake til Knut Alfsson og det som skjer i Norge i 1498. Danskekonger hadde den uvane å ikke holde seg til «arbeidsbeskrivelsen» sin, den såkalte håndfestingen, en slags kontrakt mellom den norske adelen og kongen. De norske stormennene hadde krevet at norske futer skulle styre i Norge, men også Kong Hans gir blaffen og innsetter dansker overalt i Norge til å inndrive skattene, som dessuten er altfor høye. Krig er som kjent en «dyr hobby». Det kan jo ikke gå godt. Og det gjør det heller ikke. Litt enkelt forklart; Krummedike konspirerer glimrende, Kong Hans blir nervøs og jager vår norske helt Knut fra Akershus allerede etter to år. Knut flykter nå til Sverige. Der har han store len gjennom sin hustru. Og nå er han ikke fullt så danskvennlig lenger og bekrefter på et vis Kong Hans mistanker.
I Sverige finner Knut Alfsson raskt sammen med Sten Sture i felles sak. Sture vil ha kong Hans ut av Sverige og Knut vil ha danskene ut av Norge. Og Knut unnlater på ingen måte å gjøre seg kjent som en etterkommer av Håkon den 5 Magnusson. «Sikkert greit» tenkte vel Knut, at folk vet at jeg er av kongeslekt, i tilfelle det skulle dukke opp et kongevalg underveis … Høsten 1501 starter de opprøret, egentlig i form av flere felttog utover høsten.
En slags praktisk riksrettskampanje, kan man si, for Sten og Knut hevdet jo med rette at Kongen hadde gitt blaffen i håndfestingene. Noen «smoking gun» blir vel ikke påvist, men det tar de ikke så nøye. Særlig ikke Sten Sture som snart blir gjeninnsatt som Riksforstander. Kong Hans stakk fra Stockholm og lot sin dronning være igjen i svensk fangenskap. Han hadde nok å gjøre på andre fronter. Bokstavelig talt.
I 1501 innleder Knut Alfsson et felttog mot Norge for å kaste kong Hans også ut av Norge og dessuten Henrik Krummedike som hadde tatt over på «Knuts» Akershus.
Knuts felttog starter storartet og han klarer faktisk snart å jage Krummedike og ta tilbake Akershus og dessuten den viktige Tunsberg festning. Underveis i Norge fortsetter han å reklamere med sin nevnte kongeslekt. Det er ikke umulig at medgangen har gitt ham kongstanker? Men først må han ta tilbake Båhus, der Krummedike har forskanset seg. Han formelig gleder seg.
Men nå har Kong Hans fått ut fingeren. Til Båhus har han sendt sin sønn med en gjeng leiesoldater. Den unge hertug Christian, altså senere Christian 2., består svenneprøven med glans. Christians blodtørst er vekket. I hvert fall må Knut trekke seg tilbake.
Og dette blir et vendepunkt i Knuts frigjøringskampanje. Han vender nordover mot Oslo, men av ulike årsaker stopper opprøret opp. Til slutt må vår norske helt be om forhandlinger, til hvilke han får fritt leide.
Forhandlingene blir avholdt rett utenfor Akershus, på skipet til Henrik Krummedike. Det høres ikke helt trygt ut, gjør det vel? Det er det ikke heller. For det ender katastrofalt. Knut Alvsson blir drept av Krummedikes menn. Rett ute i fjorden utenfor slottet.
Og da er det betimelig å vende tilbake til Ibsens dikt der han skriver om hendelsen:
Liglagt ror de ham tilstrande
uden sang og uden kærte; –
hugget i Knut Alfsøns pande
var et hugg i Norges hjerte. –
«Uden sang og uden kærte», står det. ”Kærte» betyr lys eller fakkel, ikke utenkelig beslektet med det tyske «Kerze». Det er politisk motivert at liktransporten blir gjenstand for minst mulig oppmerksomhet eller ære. Krummedike vil symbolisere at det er lederen for et forræderi mot danskekongen som er drept. Dermed vil han forsvare at han har brutt vilkåret om fritt leide, som har sterk forankring i gammelnorsk lovgivning. Bruddet kan ellers potensielt blåse nytt liv i opprøret i Norge der stemningen synes amper.
Krummedikes står sterkt frem i den etterfølgende rettsaken. Ikke så rart kanskje, all den stund motparten jo ligger død i Knutstårnet. Med soldater i ryggen vinner danskenes versjon frem. Retten dømmer Knut som opprører, med påholden penn, for å si det forsiktig. Danskene «got away with murder» bokstavelig talt. Krummedike kunne ha sagt som Churchill: “History will be kind to me. For I intend to write it.”
Realpolitisk blir altså drapet en suksess, brutalt uttrykt. Dessverre for Norge, for det tok brodden av all nasjonal reisning i Norge for flere hundre år fremover. Men i alt det mørke øyner Ibsen at ikke all motstand var forgjeves og skriver:
Martyrblod med sædens kræfter, –
sæd fra Norges ulivs sårdag,
som tre hundred år derefter
sprat ved Ejdsvolds Værk en vårdag!
La gå at Knut Alfsson kanskje var en slags norsk helt i den unge Henrik Ibsens øyne i 1850. Samtidig kan man forstå at de lærde strides om hvordan Alfssons rolle bør tolkes.
Ibsen bruker drapet på Knut Alfsson som en faktor i «Fru Inger til Østeraad». Men det klargjør ingen ting. Var han kanskje egentlig bare en egoist som melte sin egen kake?
Eller en ”skapsvenske?” De lærde får strides videre. Det viktige her er som den unge Henrik Ibsen i sitt dikt ganske riktig erkjenner: Etter drapet på Knut Alfsson blir det stadig mørkere i den «firehundreårignatten» som han kaller dansketiden et sted i Peer Gynt.
Hugget i Knut Alfsøns pande kan på mange måter ses på som et hugg i Norges hjerte.
Uansett tar Knut Alfssons hovedrolle for alvor både sin begynnelse og sin slutt på Akershus. Det kan være spennende å tenke på når man er på slottet og inspirere til å oppleve de strålende årsmiddagene til ASV i Romerikssalen, for «intet steds i Norges land kan man spise middag på mer historisk grunn ---- enn på Akershus slott.»
